- En fantastisk ressurs som folk i Finnmark har fortrinnsrett til å plukke etter Finnmarksloven, sier leder for utmark i FeFo, Einar J. Asbjørnsen.
Multebæra er en flerårig urt som tilhører Rubus-slekta i rosefamilien og er vanligst på Nordkalotten, men finnes også delvis i Nord-Amerika. Der kalles den «cloudberry» for sitt sky-aktige utseende.
Botanisk er likevel ikke multebæra et bær, men en sammensatt steinfrukt.
Lagringsvennlig sikringskost
Trolig har multebæra vært viktig så lenge det har bodd folk i Finnmark.
- Multebæra hørte til hverdagskosten og kunne bli fortært søt i melk, oppsummerte Hans Hansen Lilienskiold da han var amtmann i Finnmark mellom 1684 – 1701.
Høyt innhold av benzosyre, surhetsgrad og sukkerinnhold gjorde multer enklere å lagre enn andre bær.
- Den ble kokt til grøt og lagret, gjerne under snøen – enten alene eller blandet i reinmelk. Da kunne den også bli lagret i reinmage, ifølge biskop Johan Ernst Gunnerus (1718 – 1773).
Naturens plaster
Multebæra er stappet med C-vitaminer, men også en del A-vitaminer og mineraler.
I 2014 mente forskere ved Universitet i Helsinki at antioksidanten ellaginsyre i multer i beste fall kan bidra til å forhindre utvikling av kreft.
Men folk forstod tidlig at multer var helsekost, som mot skjørbuk – en sykdom der mangelen på C-vitamin til sist svekker bindevevsdannelsen i kroppen og gjør at blant annet tennene ramler ut. Allerede i 1601 skrev den flamske botanikeren Clusius at syke ble plassert på øyer med overflod av multer. Der ble de til de var friske og kunne hentes hjem igjen.
Skjørbuk rammet også Vardøhus festning under Napoleonskrigen (1803 - 1815). Langs kysten patruljerte britiske kryssere. Disse hindret festningsskipet fra å gå til Vardø med sin årlige forsyning av mat, tørrvarer og annet festningen trengte. Resultatet ble at hele garnisonen ble syk av feilernæring, og multer ble en del av redningen, ifølge Vardøhus festning 650 år: jubileumsskrift.
Multebladene ble også blitt brukt mot diaré.
Kanskje satte franskmannen Marcel Bertrand best ord på multebæras funksjon da han reiste i Finnmark på 1870-tallet:
- En slags gul bringebær fra fjellet, som erstatter all slags frukt i området.
De herligste multebær
Multeplanten vokser best på myr eller fuktig skogbunn. Den krever lite næring, men blir gjerne ekstra stor og saftig der det er mye sjøfugl.
Akkurat dette imponerte den britiske baronetten Sir Arthur de Capell Brooke da han klatret opp en av Gjesværstappan i 1820.
- De herligste multebær lå så tett at de formelig dannet et teppe over marken, skrev han.
Men multebæra trives ikke hvor som helst.
Kong Christian IV (1588 – 1648) av Danmark besøkte Norge flere ganger og reiste helt øst til Kolahalvøya. Hjemme forsøkte han seg på multe-dyrking. Prosjektet mislyktes.
Multespann på Magerøya.
Nina B. Jensen
Fra Finnmark til Europa
På 1600 og 1700-tallet var Finnmark underlagt handelsmonopol i Bergen eller København. Ifølge boka Handelssteder i Finnmark av Nils A. Ytreberg var det i 1685 omkring 23 selveide handelsmenn i Finnmark. Hovedsakelig solgte de fisk til Bergen, men også 151 tønner med multer.
Senere i monopoltida gikk multebæra direkte til København, og i 1752 nevnes det både at Danmark og Tyskland importerte multer fra Norge. Kanskje kan multe-eksporten ha skjedd lenge før. I arabiske skrifter fortelles det om norske skip lastet med multer som besøkte Sicilia i Middelhavet, trolig i vikingetiden eller tidlig middelalder.
Rundt år 1900 skipes 700 tønner med multer fra Finnmark. 30 år tidligere lå prisen på 18-20 speciedaler, noe som tilsvarer over 5000 kroner i dag. I så fall kan multehandelen årlig ha vært på 3,5 millioner kroner målt i dagens verdi.
Vardøhus festning hadde også sanking av multer, egg og dun som en del av økonomien til festningen.
Et bær for identitet
I dag har ikke multebæra samme posisjon som sikringskost og inntekt, men den plukkes og nytes - enten som pålegg til brødskiva, som multekrem etter julemiddagen eller oppvarmet sammen med pistasj- og karamellis når Kong Harald har gjester på Slottet. Den utgjør også en liten del av reiselivet i Finnmark.
Multebæra er fylkesblomst i Finnmark og i Nesseby sitt kommunevåpen. Selvsagt har den også en plass i det nærmeste vi kommer en fylkessang, Imella multebær og mygg av Ivar Thomassen.
Den saftige bæra plukkes i intense uker i juli og august - i kamp mot myggen og den første frostnatta. Den får folk til å flytte ferien, gå på seg gnagsår, skrøne om bjørn og – i noen sjeldne tilfeller – jage vekk andre bærplukkere.
- Men ingen har rett til å jage bort noen som plukker multer på Finnmarkseiendommen. Og de som ikke er herfra, har også rett til å plukke til egen husholdning, påpeker Asbjørnsen og oppfordrer alle til å ta spannet fatt.